flawless

Jeg er egoistisk og selvsentrert. Jeg setter meg min egen lykke først, og til og med noen ganger min egen lykke foran meg selv. Noen ganger tenker jeg ikke over at jeg tenker mest på meg selv, og legger ikke merke til hvor lett det er å glemme andre.

Jeg er ikke alene. Enten vi velger å innrømme det eller ikke er de fleste sånn, egoistiske. Noen i større grad enn andre, og noen mer tydelige enn andre. Men sannheten er fortsatt den at det er inni deg selv, i din kropp og i ditt eget hode du skal fortsette å leve i fremover. Det vil derfor også være helt naturlig at vi alle ønsker at det skal være godt og bo i denne kroppen og inni dette hodet, og det er derfor verken forferdelig eller rart at vårt fremste behov blir å tilfredstille oss selv.

Forskjellen på oss mennesker vil jeg heller si ligger i hvor stor evne en har til å se når egoismen og selvsentrertheten blir større enn de andre menneskene rundt deg sin egoisme og selvsentrerthet. Ønsket om å være bevisst på en selv, og bevisst på hvor stort egoet er i ferd med å vokse.

Jeg er elendig til å huske bursdager, svare på meldinger og telefoner, spørre hvordan det går i tillegg til at jeg snakker ALT for mye om meg selv. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg og lurer på hvordan det går, og heller ikke fordi jeg ikke ønsker det beste for menneskene rundt meg. Det er fordi at jeg noen ganger glemmer at folk ikke kan lese tankene mine, og se at jeg HAR stått og tenkt på de menneskene jeg takker for å ha i livet mitt hver dag. Jeg er hakket mer selvsentrert enn mange rundt meg, men jeg ønsker å være bevisst på det og gjør mitt beste for å vise mennesker at jeg så gjerne vil være noe positivt i livene deres og at jeg vil være en bidragsyter til at de skal ha det bra.

Det er et menneske jeg kan leve med å være. En type menneske jeg håper jeg aldri trenger å leve med at jeg er, er den typen mennesker som hver dag forteller seg selv at det er menneskene rundt en som er problemet. Det er alle andre som er slemme og dumme i hodet. Det å leve med et forvridd virkelighetssyn, som fører til utskifting at venner hele tiden må være et mareritt. Først og fremst fordi en ikke ser det selv, og fordi man oppriktig synes så fryktelig synd på seg selv og har det vondt fordi en selv gjør det vanskelig.

Jeg mener det når jeg sier noe så kvalmt som at jeg vil være den beste versjonen av meg selv. Ikke bare fordi jeg håper det gjør de rundt meg lykkelige, men også fordi jeg er så egoistisk at jeg tror at jeg selv blir lykkeligere av å være et godt menneskene med et lite snev av selvinnsikt.

Takk for alle ærlige mennesker rundt meg som hjelper meg å bli bedre hver eneste dag.
sky

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: